Fløy en liten blåsti. En skogskriminal

Denne publiserte jeg på mitt eget nettsted "Skogen ifølge Lahlum". Men siden jeg ikke hadde vilje til å oppdatere skrudde jeg av nettstedet i 2024. Teksten er også publisert i antologien "Marka.På tur i Norges mest berømte skog" Bjørn Gabrielsen (red.). https://www.ark.no/produkt/boker/hobbyboker-og-fritid/marka-9788248904878

Jeg skylder Gunnar Staalesen kredittering for inspirasjon (og en og annen formulering) til denne krim-pastisjen. Jeg kjøpte "Svarte får" (Gyldendal 1988) for 66 kroner på Sentralstasjonen og leste på toget oppover denne novembersøndagen (16.11.97). Etter å ha kommet over den overmalte blåmerkinga, ga fortellerstilen seg selv. 

Fløy en liten blåsti

En skogskriminal

1. Hun kastet ikke bort tid på meg - hun var ikke typen. Jeg hadde ikke hatt noe i mot å bruke min tid på henne, men bytteforholdet var ulikt som u-landshandel, og idealister fra alternativ handel var ikke å se. Hun hadde ikke kastet bort mange ord heller: Konvolutten som lå igjen på disken mellom oss hadde sagt det hele. Den inneholdt et kart med en rute merket i mistenkelig blått, og jeg visste at den ikke hadde vært der før. Jobben min ble å finne stien tilbake til byen over Gruveåsen. Jeg trodde ikke det ville bli lett. Lommeboka mi er det ofte, oppdragene aldri.

Mitt navn er Lahlum, Jon Lahlum. Jeg er skogsvandrer. Vennene mine ville kalt meg det, hvis jeg hadde noen. Bygdenorge ristet fargeløst forbi på utsiden av de duggete rutene. 10-toget til Hakadal var i rute, men verdenspressen var ikke til stede. Novembermorgener kaster ikke mye lys over håpløse saker. Kartet hadde jeg stappet ned i den trofaste kartmappa. På setet ved siden av meg sto ryggsekken med bærereimene foldet på ryggen som en velfødd pastor.

Novemberdagen var uklar som et budsjettforlik da jeg hoppet ned på perrongen, menneskeheten hadde tatt søndagsfri, bare konduktøren viftet fortvilet med det grønne flagget som om det var en redningsbøye for romeriksportens eneste overlevende. Jeg trakk jakkekraven opp til ørene og satte kursen mot skogkanten.

2. Veien inn i skogen møtte meg med et hånlig blikk. Den var ikke vanskelig å finne. Blåmerket og bred er den, men jeg visste at det ikke kunne vare. Etter at veien passerer sideveien til Kroksund kunne jeg bare spenne magemusklene for det som måtte komme.

Den andre kraftledningen dukket brått, men ikke uventet, fram av tåka. Jeg visste hva jeg måtte gjøre i samme øyeblikk som jeg så den. Jeg klarte å vri meg til venstre. Den månedsgamle telen var tynnslitt som troverdigheten til en nullskatteyter, men den bar meg over myra og så kunne jeg puste ut med den gamle gode hestestien foran meg opp gjennom granskogen. Det er noe trygt og hjemlig over slike stier. De er fra tiden da veiene måtte ha broer. Men broene behøvde ikke bære mer enn en hest og tømmerdoning. Nå går broene snart i ett med bakken, slik klientene på gamlehjemmet snart går i ett med tapeten.

3. Store Hyttjern kalles vannet, men det er temmelig lite, hytta er bare et skur og sjøormen i vannskorpa er bare en plastslange. Det er ikke plass til mange illusjoner i min bransje. Jeg måtte videre.

Det var et av de øyeblikkene da føttene jobber raskere enn hjernen. Jeg så at rødmalingen flasset av stauren som om den hadde frikort på solstudio. Uten varsel kastet rødmerkinga seg opp bakken til høyre og blåstien slo følge. Da skjedde det: Blåmerkinga var vekk. Noen smartinger hadde dekket den med brunmaling. Selv lamme Lahlum så det. Men hvem, og hvorfor. Spørsmålene stillte seg i kø som pinsebilister på vei til hytta. Istedenfor å vente til de tutet svingte jeg til venstre langs brunmerkinga. I øyekroken oppfattet jeg at noen hadde malt opp falske blåmerkinger rett fram.

4. Brune merker er ikke like lette å følge som blå. Den som hadde tatt seg bryet med å svinge penselen her hadde ikke gjort det for kosens skyld. Men jeg hadde tatt et valg og nå var det ingen vei tilbake. Stien trakk meg videre over svaberg glinsende av novembervæte. Brunmaleren hadde ikke vært kresen, furu gran og bjørk, samme grundige behandling uten sideblikk på rase, tro eller etnisk opprinnelse. Tåka lå nå helt nede på grastustene, landskapet var perspektivløst som et bispemøte. Det var umulig å bedømme størrelsen på myrer og vann, en liten myrputt virket som et helt hav. Jeg tvilte. Motet forlot meg og jeg måtte stramme meg opp for å fortsette: Stien måtte da føre ett sted.

5. Som to seilskip i stillebeltet dukket de fram fra tåka, den norske turkulturen satt og drakk kaffe på et svaberg. To fjellanorakker med ståltermos. Vi så på hverandre og visste at vi var av samme slag. Seilere i tåkehavet uten landkjenning. Som Whitbread-båter uten sponsor. Jeg hadde tråkket opp i lunsjbordet, utspillet var mitt:

- Vet dere hvor vi er

- Vet du?

Shakespeare ville fått hjerteslag av dialogen, heldigvis var han ikke tilstede. Stakkaren levde på 1600-tallet og høstet fordelene av det nå.

De to var hardkokte som grønne egg, men jeg fikk vite det jeg ville. Den falske stien var merket med hensikt. Men hva var det som måtte skjules og hvorfor med brun farge. Jeg følte meg overmalt selv. Og selv om stien fortsatte opp forbi trig.punktet økte ikke utsynet med høyden - snarere tvert imot.

6. Ikke uventet gikk stien nedover etter å ha nådd toppen. Det var godt at Lahlum var i nærheten til å løse gåtene. Ikke langt nede i lia forvant stien sporløst på ei hogstflate. Hjertet dunket som en tv-reklame for absolute music 28. Hvor var stien? Bare stubber og sleipe barkløse kvister. Halvråttent gras og små ekle grantrær som så på meg slik en sjetteklasse ser på læreren når han foreslår at de skal spille Monopol.

Jeg kom til meg selv. Jeg visste hva jeg hadde å gjøre. Jeg hadde gjort det før, men det kom aldri til å more meg. Regelen i slike tilfeller er enkel, men det er ikke det samme som at det er lett å få til. Jeg begynte å lete langs skogkanten etter stien. Den hadde gått inn på flata. Den måtte ut igjen hvis den ikke ville oppholde seg der i all evighet.

Til slutt fant jeg den. Den hadde tatt til høyre uten å tape særlig høyde. Gjennom tett granskog bar det nå ned mot dalen. Det var staupete og stien var full av vann, men jeg følte at jeg snart var ved veis ende. Og ganske riktig snart flatet terrenget ut og foran meg lå myra. Snart traff jeg en rødmerkinga som en åpenbaring fra himmelen, selv om jeg visste at det var Skiforeningen som stod bak. Jeg grep den som en druknet griper halmstrået og snart kunne jeg svinge ned langs en bred og tydelig løype, men mannen med penselen hadde vært her også. Rødmerkinga var ikke rørt, men blåmerkene var samvittighetsfult sensurert.

Så stod jeg på bilveien. På andre siden av veien stod skiltet og gren mot meg. De mektige menn som hadde styrt her visste hva de gjorde. Ikke bare merkinga, men også skiltet hadde fått ungjelde. På ei bergskalle stod fetteren, jeg klatret opp og studerte bjørkestammen. Spikermerkene var tydelige det samme var hullet i barken der noen hadde brukket det løs.

7. Jeg snudde ryggen til og så nedover skogsbilveien mot Tømte. Den var våt og ensom. Men jeg måtte gå den hvis jeg ville ut av denne skogen.

Navnet er Lahlum, Jon Lahlum. Jeg er skogsvandrer. Vennene mine ville kalt meg det, hvis jeg hadde noen.

The blogger is back

Sannelig hadde jeg ikke en blogg! Og det er jo mye lettere enn å lage et helt nytt nettsted fra bunnen av.

Så her er første innlegg, 14. mars av meg, nyslått pensjonist. Temperaturen var vårlig i dag, over 10 varmegrader.

Nå er det dessverre slik at menisken min har bestemt seg for å sprekke, og jeg er ikke så mobil som jeg skulle ønske. Derfor var dagens tur bare en sykkeltrilling ned til Paradisbukta på Bygdøy. Da sykler man under Skøyen stasjon og Hengsengveien til sjøbadet. Deretter grusveiene rundt i Kongeskogen. Veien på østsiden av Hensgsengjordene var islagt, så jeg måtte ta bilveien.

Hengsenga

Paradisbukta

Vår på vei i Kongeskogen

Motvindstur i Romedal

Julebesøk hos mor og far i Romedal er fast post i romjula. Det samme er en tur ut i barndommens flatbygd. Nå vår jo jula i 2013 temmelig grønn, våt og vindfull. (Kanskje jula burde flyttes noen måneder ut på nyåret da det oftere er hvitt og fint). Og da bar det ut på tur i det grønne, våte og vindfulle.

Veien opp til det gamle kommunesenteret i Romedal fikk gang- og sykkelvei for lenge siden, men i dagligtale heter den fortsatt Gang- og sykkelveien, selv om det har blitt flere strekninger etterhvert. den går i skyggen av skogen og kunne derfor oppvise spektakulære partier med holke der sønnavinden ikke hadde fått skikkelig tak. Men ved hjelp av bilveien kom vi oss da opp til Herredshuset, der fra mente at ungdommen burde gjøre seg en litt lengre tur, om Herredsvang og kirken.

Man krangler ikke med mor og far, man vil jo gjerne leve lenge i landet.

Nabotur i Bogstadmarka 26. desember 2013

På en nabofest rett før jul kom ideen om å ta med alle ungene på tur opp, og vi avtalte at andredag burde passe, både tids- og værmessig. Vi hadde litt tvil omkring hålkeforholdene så vi valgte å legge turen i lavere strøk og da passer Bogstadmarka perfekt.

Med sønnen og to klassekamerater, en storebror og en lillesøster og seks voksne ble vi en solid gruppe. Vi laget oss en liten runde via Jegersborgdammen, Styggedalen og opp på blåstien langs Sørkedalselva. Ved kanalen der stien kommer ned mot elva var vannstanden så høy at vi med nød og neppe kom fram, men ellers var det fint å gå nesten overalt.

Vi gikk opp i skogen ved Zinober og opp på en kolle ved sauejordet der vi lånte en gapahuk med bålplass. Ungene stekte pølser og tente på pinner, og med pølser og kaker innabords var det full fart med politi og røver gjennom skogen tilbake til bilene.

Alle var enige om at det var en fin tur og at det måtte gjentas.

Kart fra turkompisen.no. © OpenStreetMap-bidragsytere

Julekveldsmorgentur 24. desember 2013

En av mine tradisjoner er å komme seg ut i skogen tjuefjerde desember. De seneste årene har turmålet vært Kjentmannsmerkets venners julekurv, og med familieforpliktelser skjer dette tidlig på morgenen. Så da var det opp klokka sju for kaffe og frokost og en kikk ut på været som var omtrent akkurat så dårlig som varslet. Vind og regn og sju varmegrader.

Med piggsko på beina, hodelykt i sekken og staver i bagasjen skled jeg derfor Toyotan inn på parkeringsplassen på Midtstuen litt før halv ni på julekveldens morgen. Det var fortsatt halvmørkt og hodelykta ble derfor satt på hodet for å se etter issvuller. Og hålke var det. Helt glassert på veien under t-banen og opp de første bakkene. Men allerede i den første svingen der det var le for sønnavinden lå det snø, og oppe forbi bomstua var det et godt kramt snølag som hadde festet seg slik at det var helt greit å ta seg fram.

Ingen hadde satt spor på veien opp til Frønsvollstråkka og ingen hadde gått stien sørover mot Vettakollen. Heller ikke opp ved julekurven var det spor og jeg ble derfor overbevist om at jeg var den første, og regnet også med at cachen som vanligvis legges i nærheten skulle være ufunnet. Opp med mobilen for å sjekke om det hadde blitt publisert noen cache her. Og ja, det var publisert en cache rett i nærheten. Lykta måtte faktisk fram igjen, for det var tett skumring i skogen, men da ble også boksen lett funnet. Men sannelig hadde ikke ivrige postjegere allerede vært innom. De må ha kommet før snøen, eller kanskje gått andre veien og unngått sporsetting.

Jaja. Ingen FTF denne gangen heller - så har jeg fortsatt det til gode. Men nå begynte jeg å bli kald av alt postarbeidet. På med ryggsekk, hansker og staver - ingen liten operasjon - og tilbake til stien og ned på veien. Måtte nesten ta et stemningsbilde, men 100% luftfuktighet og regn er ikke noe godt miljø for en mobiltelefon, så det ble med ett bilde. 

Våt snø, regn og tåke ved sti- og løypekrysset ved Rishøgda

Noen hundre meter løping fikk varmen opp igjen og da var det bare å dilte samme vei ned og kjøre hjem til julepynting, kirkebesøk og julekveld med alt det til faget tilhørende.

God jul!

Kart fra turkompisen.no. © OpenStreetMap-bidragsytere

Øvre og nedre Blanksjø. 1. desember 2013

Forrige helg oppsøkte vi ett av de fire vernede områdene, så da passet det jo å ta det andre denne søndagen. Nemlig Godbekken, nordøst for Sognsvann. Været var så vakkert som det kan være første søndag i advent. Klart som krystall, men en del vind som gjorde det litt guffent når vinden tok tak.

Vi parkerte på Låkeberget og prøvde å finne stier som tok oss rett vestover. Det førte oss bort til den gamle Kollbakken, en temmelig stor hoppbakke, som tydeligvis skal ryddes fram igjen. Kanskje det er tenkt som et kulturminne, men om noen har tenkt å hoppe her er vel kanskje mer tvilsomt.

Vi kravlet oss uansett opp unnarennet og ovarennet og kom oss opp på Ankerveien, men forsatte samme retning opp på skiløypa.

Her krøp vi ned i skogen, fant ei solstrime og spiste nista vår der. Deretter fortsatt vi skiløypa nordover til vi fant en sti som ledet oss rett bort til Øvre Blanksjø. Et idyllisk lite vann. Hvordan det har klart å erverve seg betegnelsen sjø er uklart. Her snur hovepersonen i Fyrsten av Henrik Langeland,og den eksotiske og smellvakre politiske rådgiveren i Høyre, før de løper ned til Svartkulp og gjør unevnelige ting med hverandre.

Fruen ved Øvre Blanksjø

Vi krysset myra i sørenden av vannet og kom opp på en tydelig sti sørover. En helt fantastisk sti, faktisk. Her skal vi gå mer. Det er jo et ganske mye brukt område dette her og det er mange fine og godt opptråkkede stier.

Vi fulgte stier og løyper ned til Nedre Blanksjø, som selv om den er større enn øvre, heller ikke helt kvalifiserer til sjø. Derfra fulgte vi stort sett blåstien ned til Låkeberget igjen.

Kart fra turkompisen.no. © OpenStreetMap-bidragsytere

Til Frønsvollsmyrene. 23. november 2013

Fire områder i Nordmarka og Østmarka er vedtatt vernet etter Markalovens bestemmelser om vern av hensyn til friluftslivet. Skjennungsåsen er et av dem. Siden barfrosten hadde bitt seg fast tenkte vi det kunne passe å besøke området og myrene her inne.

Tåka lå tjukk nede i byen, men da vi kom opp mot Holmenkollen var vi over den og rimfrosten. Det siste var nesten litt synd, for det hadde vært flott med rimfrossen skog. Isteden fikk vi strålende sol. Men barfrost var det, mer enn jeg hadde trodd. Frosten bar svært godt på myrene innover.

Vi parkerte ved peisestua på Frognerseteren og tok veien innover. Sønnen klaget over at vi gikk på kjedelig vei, og det gleder jo farens stihjerte. Fra Heggehullet gikk vi steinete og isete skiløype opp til Gamle Elg.
Vel oppe ved løypekrysset la jeg merke til at skiltet med Gamle elg var borte. Det er veldig synd, for dette var et gåtefullt og interessant sted, som ingen egentlig visste hva var. Vi får se om vi får gjort noe med dette.

Frønsetertjern

Så tok vi langs skiløypa innover myrene. Lav novembersol la et sitt lys over grønn skog og frosne myrputter.

Frønsvollsmyrene er flere nord-sørløpende myrdrag med lave koller i mellom som skaper landskapsrom. Selv om verneområdet er smalt gir det fine opplevelser av urørt natur.

Kvikk-lunsjrast i novembersol

Vi spiste kvikklunsj oppe på en av åsene og snudde sørover på et smalt tråkk som ledet oss fram til Frønsvollen. Her driver naturvernforbundet et informasjonssenter og har jobbet for å bringe kulturlandskapet tilbake til situasjonen slik den var da det var seterdrift her. De har laget et rom der man kan gå inn og varme seg og spise matpakke. Her ligger også Christiania Skiklubbs tradisjonsrike klubbhytte. Frønsvollen ligger høyt og fritt og vi fikk med oss de siste strålene fra sola før vi tok kleivene ned til tråkka og lysløypa opp til Frognerseteren. Byen var helt gjemt i tåka, og selv radaren på Haukåsen var usynlig.

Vettakollen og Oslo i tåka

Kart fra turkompisen.no. © OpenStreetMap-bidragsytere