Mandagstema - Fotoglede

Med tema fotoglede bringer Petunia inn noe interessant ved fotografering, nemlig det som i portrettfotografering gjerne omtales som den tredje personen på bildet. For det er jo fotografens glede ved å ta bilder man gjerne tenker på. Og fotografen er jo ikke på bildet.

Det som gir meg mest fotoglede er jo det vellykkede bildet. Litt uansett hva det forestiller, eller om det er lett eller vanskelig å få tatt det.

Men under en tur i blåsten i dag begynte jeg å tenke på dette med å ta bilde av ting man ikke ser, slik som vind. Man kan ikke fotografere vind - det er bare virkningene som kommer med på bildet. 

Jeg er vel sånn passe glad for resultatene her. De gir vel en viss følelse av vind og blest, men de ble langt fra teknisk perfekte.

Mer fotoglede: Her.

Mandagstema - Vårtegn

Et av de sikreste vårtegnene er at skiføret forsvinner. Men samtidig med at føret går kan jeg også gjøre det. Vårskiturene er blandt de fineste synes jeg. Dette bildet er tatt i bunnen av den stupbratte bakken som jeg tror går under navnet damefallet på nordsiden av Østernvann i Bærumsmarka den andre april. 

Været var tjukk tåke med 3-4 varmegrader og føret var ikke allverden med en blanding av klissvåt nysnø fra torsdag og våt kornete gammalsnø. Og våt nysnø er vanskelig å gli på.

Som vanlig er jeg sent ut til manddagstema og ikke nok med det: Speilreflekskameraet sviktet, så dette bildet er tatt med mobilen.

Flere vårtegn: Her

Mandagstema: Likhet

Flere bilder av likhet: Her.

Bildet viser hovedbygningen på Bogstad i Oslo, med Bogstadvannet i forgrunnen og Tryvannsåsen bak.

Edit: Forsøkte å laste opp bilde med Windows Live Writer, men på klassisk office-vis ble bildet sterkt redusert i kvalitet. Nå er det rettet.

Mandagstema: Skulptur

Flere skulpturbilder her.

Jeg kan sammenlignes med Peter Northug og Therese Johaug

Det er ganske vanlig å si at ting "ikke kan sammenlignes". Og grunnen til at man sier det er at man har sammenlignet de to tingene og kommet til at de er veldig forskjellige. Noe som selvsagt gjør uttrykket selvmotsigende.

Og derfor tenkte jeg, etter en skitur i går, at jeg skulle sammenligne meg med verdenseliten på ski. Vinnertiden på 30 km for kvinner var litt under 1 time og 24 minutter, mens den på 50 km for menn var litt over 2 timer og 8 minutter.

Tremila var oppgitt på Oslo-VMs hjemmeside til å være 29,9, femmila 50,4. Men på tv sa de at løypene var noen kilometer lengre.

Uansett, gjennomsnittsfarten var under henholdsvis 2.48 og 2.34 på kilometeren. Og løypene var skikkelig tøffe med masse stigning - dog er jo skiløping slik at all stigning gir gevinst i form av utforbakker hvis man starter og slutter på omtrent samme sted.

Så var det meg.

Når jeg "trener" går jeg gjerne og sporlogger med gps. Det er alltid moro å se hvor jeg har vært på kartet og å se hvor fort det går.

Skituren lørdag 12. mars gikk på nye ski på bra føre. To nesten helt flate kilometre over Øyungen gikk unna på ca seks minutter, mens den aller raskeste kilometeren var nedoverbakken forbi parkeringsplassen på Skar med 3.43.

Konklusjonen blir at dersom vi ser for oss en kilometerlang jevn nedoverbakke som er akkurat så bratt at jeg ikke behøver å bremse, så kan det hende at jeg kunne komme opp på nesten Johaugs og Northugs gjennomsnittsfart. Men i VM-løypene tenker jeg at de hadde klart tre runder mens jeg tok en.

Og allikevel er det nok ingen aktivitet der jeg er nærmere verdenseliten enn på ski.

Mandagstema: Nostalgi

Nostalgi er satt sammen av de greske ordene for hjemkomst og smerte. En sykelig hjemlengsel, altså. I dag bruker vi vel ordet mest om en beundring, eller interesse for tidligere tider, eller fenomener derfra. Og gjerne den idealiserte eller romantiske versjonen av det.

Jeg har valgt et bilde av uberørt skog. Naturskog preges av blanding av trær i alle aldre og mye død ved i ulike stadier av forråtnelse. Dette bildet er tatt i Østmarka naturreservat for noen år siden. Dette området er Østlandets største verneområde med lavlandsskog. Dit har jeg en romantisk lengsel, som dessverre litt for sjelden blir fullbyrdet.

Mer nostalgi: Her.

Mandagstema: Små ting

Om sommeren fyller den skogbunnen med lys og velduft. Men Linnea (Linnaea L. borealis) er en liten plante og selv om den er ganske vanlig i gran- og furuskogen må man ned mot bakken for å oppleve den. Den var Carl Von Linnés yndlingsblomst og det er spesielt at den kjent ved sitt latinske navn. Linnea er en liten ting, men gir meg stor glede.


Flere små ting her

Designby og kåringer

Stian Berger Røsland er byrådsleder i Oslo. Denne triumferende tweeten baserer seg på at byrådets  byutvikling langs fjorden synes å få støtte fra det utrolig tykke og glansede magasinet Wallpaper*. Man oppsøker derfor Wallpapers nettsider for å finne ut mer. Det er nemlig en god regel når noe får en pris eller utmerkelse, å sjekke hva det egentlig går ut på.

Wallpaper deler årlig ut sine "Design awards" innen 66 kategorier, inkludert "Best City". Oslo ble alså nummer fire av fem byer; Chicago, Hong Kong, Johannesburg, Oslo og Rio de Janeiro. Og det er jo imponerende selskap. Men hva sier egentlig dette om byen.

Min umiddelbare assosiasjon var jo "hvem vil vel bo i en by som designere liker". Og det er selvsagt tydelig at det ikke først og fremst er kvaliteter for innbyggerne prisen deles ut for. Prangende nybygg er åpenbart det viktigste i tillegg til dyre hoteller og restauranter. Magasinet nevner Holmenkollen og pågående prosjekter som Munch-museet, Deichman og Astrup Fearnley. I tilleg trekker de fram Grünerløkka og Oslos "ecological vision", Hva det nå er, og illustrerer hele greia med et bilde av operaen.

Jojo, sikkert bra. Interessant med kåringer, spesielt siden det er helt fritt fram for alle å lage dem. Det er dessuten godt stoff og får men en tittel til å henge ved noe kan mye være oppnådd. Ny Tids kåring av "Årets Nordmann" er et godt eksempel.

Prisen ble opprettet i 2007 som en protest eller kommentar til språkrådets tolkning av ordet nordmann. Språkrådet mente at ordet nordmann betydde etnisk norsk. Ny tid gir da prisen til en de mener står for globale verdier.

Etter at Marie Amelie fikk prisen i 2010 og senere ble kastet ut av landet ble tittelen veldig effektiv til å samle støtte til hennes sak. Det er selvsagt uklart hvor mange som ser overskrifter av typen "Årets Nordmann kastes ut av Norge" som sjekker hva prisen er, men jeg ville anta at de er i kraftig mindretall.

Og når vi snakker om begrepers betydning. I denne saken er det også et veldig tydelig signal hvilket navn du bryker på henne. Kaller du henne Maria Amelie er du for å gi henne opphold og en støttespiller. Kaller du henne Madina Salamova mener du hun må sendes ut.

Mandagstema: Vakkert

Det er med en viss ydmykhet jeg melder meg på mandagstema for første gang på det ambisiøse temaet "vakkert". I bildearkivet finnes mye pent, men hva skal til for at det skal rykke opp til vakkert. Her er et bilde av bølger, og bølger lager ofte skjønnhet. Det er tatt på Bygdøy i fjorårets snøvinter.


Flere vakre ting finner du her.

Dilte gjennom byen

I går morges klarte jeg å gjennomføre årets andre fottur til jobben. Føler at det blir feil å omtale hele turen som løping eller jogging. Men jeg klarte faktisk å småløpe litt og den beste og mest nøyaktige målingen viser at jeg er oppe i litt under 10 km i timen, noe som er greitt joggetempo til meg å være. Det er mest knærne som krangler nå - i tillegg til at kondisen er dårlig selvsagt.

Målingene med gps-en på mobilen er ikke helt pålitelige da satelittdekningen mellom de høye husene i byen er for dårlig. Sporlinja hopper rundt, så avstanden blir for lang og følgelig blir farten for høy.

Men det er en fin tur gjennom Oslo. Fra Vestkantens villastrøk gjennom Frognerparkens vinteridyll.Så ned Gyldenløves gate til Slottsparken. Så er det Karl Johans Gate fra start til slutt. Ned i undergrunnen en tur ved Jernbanetorget og så opp ved Oslo Spektrum. Gjennom Vaterlandsparken og bort Grønland og Grønlandsleiret.

En reise gjennom Oslo, sosialt og geografisk. På 46 minutter.

Dagboksnotater

Det er så mye man (i denne sammenhengen jeg) glemmer. Eller i det minste aldri tenker på. Hver gang jeg setter meg ned og leser i permisjonsdagboka oppdager jeg på hvilken måte livet har endret seg. Jeg liker det.

Men hvorfor publisere det. Kunne vel likseså godt skrevet det for seg selv. Jeg vet sannelig ikke riktig. Nettet har liksom blitt et naturlig medfium for meg. I nesten 17 år har jeg jobbet med og vært på nettet. Og min egen smule publisering har gitt meg mye. Kontakt med andre og tilogmed resultert i antologisering på papir.

Mer om det senere tenker jeg. Sitter i venteværelset hos kiropraktoren og kan når som helst bli henttet inn til knekking som vennene av kiropraktikken kaller det. Eller humbug som en bekjent overlege sier.

Har gått hjemmefra gjennom en tåkete frognerpark og ned Frognerveien med musikk på øret. Der har vi også en del av meg. Musikk hører sammen med å gå eller løpe. Husker min første gule sony walkman. Må ha vært omkring 82.

Velferdsfeller

Metaforer og bilder og hvordan de benyttes og former tankegangen er alltid spennede. NHOs årskonferanse i 2011 hadde Velferdsfellen som tema og overskrift og ble illustrert med en rottefelle der åtet var en behagelig hvilestol på et lunt og langflosset teppe eller saueskinnsfell (velferdsfellen?). Stolen var selvsagt rød.

En stund tenkte jeg at dette var da en dårlig metafor, siden velferdsfella i NHOs forståelse er faren for at Norge ikke klarer å finansiere velferdsordningene sine  Da vil jo overdimensjonert velferd ramme de som betaler for velferden - altså de som satte opp fella - ikke de som satte seg i stolen og fikk en brå og voldsom død når fella klappet igjen.

Men akkurat mens jeg satt og formulerte dette kom jeg på at metaforen er en helt annen. La oss se om vi kan følge logikken: Samfunnet lager alt for rause (og røde) velferdsordninger som frister slubbert og latsabber til å sitte i hvilestolen istedenfor å jobbe og skape verdier. Masse slubberter og latsabber - mus og rotter - går i fella som klapper igjen og dreper dem. Hva sitter vi igjen med da? Masse døde latsabber og slubberter! Og da har vi et problem, for hva skal vi med dem?

Nei, det er mye bedre at de løper fritt omkring og klarer seg selv. Fristende hjelp ønsker ikke NHO å tilby noen.

Det er godt mulig at NHO ikke kom så godt ut av årets konferanse. Det står igjen et inntrykk av en viss forakt for mennesker som ikke helt klarer å yte det samfunnet forventer.

Velferds- og sikringsordninger skal jo gi de som trenger det en rimelig ytelse, uten at det virker urettferdig for de som ikke har behov for ytelsen, men klarer seg selv. Problemet er imidlertid at når forskjellene øker og ytelsene forholder seg til et rimelig balansert nivå et sted mellom de som har minst og de som har mest, vil de som har minst kunne velge ytelser fordi det gir mer enn de ville kunnet skaffe seg ved egen hjelp. Er det mulig å lage et system som gir ytelser tilpasset det man kunne forventet å skaffe seg ved egen innsats? Skal en polsk dame ha krav på mindre enn en norsk mann, fordi det forventes et større beløp til for å lokke sistnevnte vekk fra jobb og over i den røde stolen? Skal vi ha A- og B-nivåer på ytelser - en for de bleke og en for de lysebrune og svarte?

Ullevålseter

Tror vi definerer dette som første ordentlige Nordmarkstur med hele familien. Bratte og svingete bakker liker verken Jonas eller jeg. Men turen fra Frognerseteren til Sognsvann har mange supre bakker også. Nå skal jeg gå opp igjen som trening, mens kone og sønn tar banen fra Sognsvann hjem.

Ved hjemkomst kan man oppsummere at alle hadde en fin tur.Selv gikk jeg alså opp om Aurtjern og Langemyr. Opp Skomakerløypa (det som før var nedre, men som nå er eneste) og forbi Øvresetertjern og ned til Frognerseteren. Oppdaget at den øverste parkeringsplassen ved Øvreseter brukes til snølager, på samme måte som mesteparten av parkeringsplassen ved Viktoria. Hvem tenkte vel på slike effekter av Holmenkollen. En ting er at man sperres ute fra arenaene, men at de også reduserer parkeringskapasiteten i Oslos mest populære utfartsområde der parkeringskapasiteten er sprengt fra før.

Ut på tur, litt sur?

 

Tro vi må yte Jonas såpass rettferdighet at vi sier at dette ikke er så mye surhet, som et ønske om å lage grimaser til fotografen. Tror ikke Jonas er surerer enn meg, faktisk. Han er bare litt mer verbal.

Innebandy i Høyenhallen

15.01.2011
Originally uploaded by Jon Lahlum

Her ser vi spiller 29, Jonas Lahlum i en sentral vingrolle under kamp mot Sveiva IBK. Til tross for høy innsats endte kampen med 6-0 tap. Inntrykket ble rettet litt opp i neste kamp som ble vunnet 3-1 og så avrundet BMIL Blå med å tape 5-2.

Veldig greitt opplegg de har i innebandy med minirunder: Tre kamper a 20 minutter gjennomført på litt over halvannen time. Og i mellomrommene spiller det andre BMIL-laget.

Holmenkollen

Bor med utsikt opp til Holmenkollen. Likte nok egentlig den gamle bakken best, men fotomuligheter oppstår jo. Her er noen tatt delvis fra andre etasje, delvis fra hagen.

21.36 slukket lyset:

Ellers er det sent. Har bakt brød i kveld og må ned og dekke dem til før jeg finner sengen.

Portrett

DSC_0289_edited-1
Originally uploaded by thorzo

Broderen tok dette våren 2010. Ser jo både karakterfast og følsom ut.