I går morges klarte jeg å gjennomføre årets andre fottur til jobben. Føler at det blir feil å omtale hele turen som løping eller jogging. Men jeg klarte faktisk å småløpe litt og den beste og mest nøyaktige målingen viser at jeg er oppe i litt under 10 km i timen, noe som er greitt joggetempo til meg å være. Det er mest knærne som krangler nå - i tillegg til at kondisen er dårlig selvsagt.
Målingene med gps-en på mobilen er ikke helt pålitelige da satelittdekningen mellom de høye husene i byen er for dårlig. Sporlinja hopper rundt, så avstanden blir for lang og følgelig blir farten for høy.
Men det er en fin tur gjennom Oslo. Fra Vestkantens villastrøk gjennom Frognerparkens vinteridyll.Så ned Gyldenløves gate til Slottsparken. Så er det Karl Johans Gate fra start til slutt. Ned i undergrunnen en tur ved Jernbanetorget og så opp ved Oslo Spektrum. Gjennom Vaterlandsparken og bort Grønland og Grønlandsleiret.
En reise gjennom Oslo, sosialt og geografisk. På 46 minutter.
Man skriver når man har noe å skrive. Det vil nok mest bli dagboksnotater mest for min egen del, blandet med undrende refleksjoner omkring den litt merkelige verdenen vi mennesker lever i. Og kanskje bilder, hvis jeg tar noe som er verdt å dele.
lørdag 22. januar 2011
tirsdag 18. januar 2011
Dagboksnotater
Det er så mye man (i denne sammenhengen jeg) glemmer. Eller i det minste aldri tenker på. Hver gang jeg setter meg ned og leser i permisjonsdagboka oppdager jeg på hvilken måte livet har endret seg. Jeg liker det.
Men hvorfor publisere det. Kunne vel likseså godt skrevet det for seg selv. Jeg vet sannelig ikke riktig. Nettet har liksom blitt et naturlig medfium for meg. I nesten 17 år har jeg jobbet med og vært på nettet. Og min egen smule publisering har gitt meg mye. Kontakt med andre og tilogmed resultert i antologisering på papir.
Mer om det senere tenker jeg. Sitter i venteværelset hos kiropraktoren og kan når som helst bli henttet inn til knekking som vennene av kiropraktikken kaller det. Eller humbug som en bekjent overlege sier.
Har gått hjemmefra gjennom en tåkete frognerpark og ned Frognerveien med musikk på øret. Der har vi også en del av meg. Musikk hører sammen med å gå eller løpe. Husker min første gule sony walkman. Må ha vært omkring 82.
Men hvorfor publisere det. Kunne vel likseså godt skrevet det for seg selv. Jeg vet sannelig ikke riktig. Nettet har liksom blitt et naturlig medfium for meg. I nesten 17 år har jeg jobbet med og vært på nettet. Og min egen smule publisering har gitt meg mye. Kontakt med andre og tilogmed resultert i antologisering på papir.
Mer om det senere tenker jeg. Sitter i venteværelset hos kiropraktoren og kan når som helst bli henttet inn til knekking som vennene av kiropraktikken kaller det. Eller humbug som en bekjent overlege sier.
Har gått hjemmefra gjennom en tåkete frognerpark og ned Frognerveien med musikk på øret. Der har vi også en del av meg. Musikk hører sammen med å gå eller løpe. Husker min første gule sony walkman. Må ha vært omkring 82.
mandag 17. januar 2011
Velferdsfeller
Metaforer og bilder og hvordan de benyttes og former tankegangen er alltid spennede. NHOs årskonferanse i 2011 hadde Velferdsfellen som tema og overskrift og ble illustrert med en rottefelle der åtet var en behagelig hvilestol på et lunt og langflosset teppe eller saueskinnsfell (velferdsfellen?). Stolen var selvsagt rød.
En stund tenkte jeg at dette var da en dårlig metafor, siden velferdsfella i NHOs forståelse er faren for at Norge ikke klarer å finansiere velferdsordningene sine Da vil jo overdimensjonert velferd ramme de som betaler for velferden - altså de som satte opp fella - ikke de som satte seg i stolen og fikk en brå og voldsom død når fella klappet igjen.
Men akkurat mens jeg satt og formulerte dette kom jeg på at metaforen er en helt annen. La oss se om vi kan følge logikken: Samfunnet lager alt for rause (og røde) velferdsordninger som frister slubbert og latsabber til å sitte i hvilestolen istedenfor å jobbe og skape verdier. Masse slubberter og latsabber - mus og rotter - går i fella som klapper igjen og dreper dem. Hva sitter vi igjen med da? Masse døde latsabber og slubberter! Og da har vi et problem, for hva skal vi med dem?
Nei, det er mye bedre at de løper fritt omkring og klarer seg selv. Fristende hjelp ønsker ikke NHO å tilby noen.
Det er godt mulig at NHO ikke kom så godt ut av årets konferanse. Det står igjen et inntrykk av en viss forakt for mennesker som ikke helt klarer å yte det samfunnet forventer.
Velferds- og sikringsordninger skal jo gi de som trenger det en rimelig ytelse, uten at det virker urettferdig for de som ikke har behov for ytelsen, men klarer seg selv. Problemet er imidlertid at når forskjellene øker og ytelsene forholder seg til et rimelig balansert nivå et sted mellom de som har minst og de som har mest, vil de som har minst kunne velge ytelser fordi det gir mer enn de ville kunnet skaffe seg ved egen hjelp. Er det mulig å lage et system som gir ytelser tilpasset det man kunne forventet å skaffe seg ved egen innsats? Skal en polsk dame ha krav på mindre enn en norsk mann, fordi det forventes et større beløp til for å lokke sistnevnte vekk fra jobb og over i den røde stolen? Skal vi ha A- og B-nivåer på ytelser - en for de bleke og en for de lysebrune og svarte?
En stund tenkte jeg at dette var da en dårlig metafor, siden velferdsfella i NHOs forståelse er faren for at Norge ikke klarer å finansiere velferdsordningene sine Da vil jo overdimensjonert velferd ramme de som betaler for velferden - altså de som satte opp fella - ikke de som satte seg i stolen og fikk en brå og voldsom død når fella klappet igjen.
Men akkurat mens jeg satt og formulerte dette kom jeg på at metaforen er en helt annen. La oss se om vi kan følge logikken: Samfunnet lager alt for rause (og røde) velferdsordninger som frister slubbert og latsabber til å sitte i hvilestolen istedenfor å jobbe og skape verdier. Masse slubberter og latsabber - mus og rotter - går i fella som klapper igjen og dreper dem. Hva sitter vi igjen med da? Masse døde latsabber og slubberter! Og da har vi et problem, for hva skal vi med dem?
Nei, det er mye bedre at de løper fritt omkring og klarer seg selv. Fristende hjelp ønsker ikke NHO å tilby noen.
Det er godt mulig at NHO ikke kom så godt ut av årets konferanse. Det står igjen et inntrykk av en viss forakt for mennesker som ikke helt klarer å yte det samfunnet forventer.
Velferds- og sikringsordninger skal jo gi de som trenger det en rimelig ytelse, uten at det virker urettferdig for de som ikke har behov for ytelsen, men klarer seg selv. Problemet er imidlertid at når forskjellene øker og ytelsene forholder seg til et rimelig balansert nivå et sted mellom de som har minst og de som har mest, vil de som har minst kunne velge ytelser fordi det gir mer enn de ville kunnet skaffe seg ved egen hjelp. Er det mulig å lage et system som gir ytelser tilpasset det man kunne forventet å skaffe seg ved egen innsats? Skal en polsk dame ha krav på mindre enn en norsk mann, fordi det forventes et større beløp til for å lokke sistnevnte vekk fra jobb og over i den røde stolen? Skal vi ha A- og B-nivåer på ytelser - en for de bleke og en for de lysebrune og svarte?
søndag 16. januar 2011
Ullevålseter
Tror vi definerer dette som første ordentlige Nordmarkstur med hele familien. Bratte og svingete bakker liker verken Jonas eller jeg. Men turen fra Frognerseteren til Sognsvann har mange supre bakker også. Nå skal jeg gå opp igjen som trening, mens kone og sønn tar banen fra Sognsvann hjem.
Ved hjemkomst kan man oppsummere at alle hadde en fin tur.Selv gikk jeg alså opp om Aurtjern og Langemyr. Opp Skomakerløypa (det som før var nedre, men som nå er eneste) og forbi Øvresetertjern og ned til Frognerseteren. Oppdaget at den øverste parkeringsplassen ved Øvreseter brukes til snølager, på samme måte som mesteparten av parkeringsplassen ved Viktoria. Hvem tenkte vel på slike effekter av Holmenkollen. En ting er at man sperres ute fra arenaene, men at de også reduserer parkeringskapasiteten i Oslos mest populære utfartsområde der parkeringskapasiteten er sprengt fra før.
Ved hjemkomst kan man oppsummere at alle hadde en fin tur.Selv gikk jeg alså opp om Aurtjern og Langemyr. Opp Skomakerløypa (det som før var nedre, men som nå er eneste) og forbi Øvresetertjern og ned til Frognerseteren. Oppdaget at den øverste parkeringsplassen ved Øvreseter brukes til snølager, på samme måte som mesteparten av parkeringsplassen ved Viktoria. Hvem tenkte vel på slike effekter av Holmenkollen. En ting er at man sperres ute fra arenaene, men at de også reduserer parkeringskapasiteten i Oslos mest populære utfartsområde der parkeringskapasiteten er sprengt fra før.
Ut på tur, litt sur?
Tro vi må yte Jonas såpass rettferdighet at vi sier at dette ikke er så mye surhet, som et ønske om å lage grimaser til fotografen. Tror ikke Jonas er surerer enn meg, faktisk. Han er bare litt mer verbal.
Abonner på:
Innlegg (Atom)