En stund tenkte jeg at dette var da en dårlig metafor, siden velferdsfella i NHOs forståelse er faren for at Norge ikke klarer å finansiere velferdsordningene sine Da vil jo overdimensjonert velferd ramme de som betaler for velferden - altså de som satte opp fella - ikke de som satte seg i stolen og fikk en brå og voldsom død når fella klappet igjen.
Men akkurat mens jeg satt og formulerte dette kom jeg på at metaforen er en helt annen. La oss se om vi kan følge logikken: Samfunnet lager alt for rause (og røde) velferdsordninger som frister slubbert og latsabber til å sitte i hvilestolen istedenfor å jobbe og skape verdier. Masse slubberter og latsabber - mus og rotter - går i fella som klapper igjen og dreper dem. Hva sitter vi igjen med da? Masse døde latsabber og slubberter! Og da har vi et problem, for hva skal vi med dem?
Nei, det er mye bedre at de løper fritt omkring og klarer seg selv. Fristende hjelp ønsker ikke NHO å tilby noen.
Det er godt mulig at NHO ikke kom så godt ut av årets konferanse. Det står igjen et inntrykk av en viss forakt for mennesker som ikke helt klarer å yte det samfunnet forventer.
Velferds- og sikringsordninger skal jo gi de som trenger det en rimelig ytelse, uten at det virker urettferdig for de som ikke har behov for ytelsen, men klarer seg selv. Problemet er imidlertid at når forskjellene øker og ytelsene forholder seg til et rimelig balansert nivå et sted mellom de som har minst og de som har mest, vil de som har minst kunne velge ytelser fordi det gir mer enn de ville kunnet skaffe seg ved egen hjelp. Er det mulig å lage et system som gir ytelser tilpasset det man kunne forventet å skaffe seg ved egen innsats? Skal en polsk dame ha krav på mindre enn en norsk mann, fordi det forventes et større beløp til for å lokke sistnevnte vekk fra jobb og over i den røde stolen? Skal vi ha A- og B-nivåer på ytelser - en for de bleke og en for de lysebrune og svarte?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar