Øvre og nedre Blanksjø. 1. desember 2013

Forrige helg oppsøkte vi ett av de fire vernede områdene, så da passet det jo å ta det andre denne søndagen. Nemlig Godbekken, nordøst for Sognsvann. Været var så vakkert som det kan være første søndag i advent. Klart som krystall, men en del vind som gjorde det litt guffent når vinden tok tak.

Vi parkerte på Låkeberget og prøvde å finne stier som tok oss rett vestover. Det førte oss bort til den gamle Kollbakken, en temmelig stor hoppbakke, som tydeligvis skal ryddes fram igjen. Kanskje det er tenkt som et kulturminne, men om noen har tenkt å hoppe her er vel kanskje mer tvilsomt.

Vi kravlet oss uansett opp unnarennet og ovarennet og kom oss opp på Ankerveien, men forsatte samme retning opp på skiløypa.

Her krøp vi ned i skogen, fant ei solstrime og spiste nista vår der. Deretter fortsatt vi skiløypa nordover til vi fant en sti som ledet oss rett bort til Øvre Blanksjø. Et idyllisk lite vann. Hvordan det har klart å erverve seg betegnelsen sjø er uklart. Her snur hovepersonen i Fyrsten av Henrik Langeland,og den eksotiske og smellvakre politiske rådgiveren i Høyre, før de løper ned til Svartkulp og gjør unevnelige ting med hverandre.

Fruen ved Øvre Blanksjø

Vi krysset myra i sørenden av vannet og kom opp på en tydelig sti sørover. En helt fantastisk sti, faktisk. Her skal vi gå mer. Det er jo et ganske mye brukt område dette her og det er mange fine og godt opptråkkede stier.

Vi fulgte stier og løyper ned til Nedre Blanksjø, som selv om den er større enn øvre, heller ikke helt kvalifiserer til sjø. Derfra fulgte vi stort sett blåstien ned til Låkeberget igjen.

Kart fra turkompisen.no. © OpenStreetMap-bidragsytere

Til Frønsvollsmyrene. 23. november 2013

Fire områder i Nordmarka og Østmarka er vedtatt vernet etter Markalovens bestemmelser om vern av hensyn til friluftslivet. Skjennungsåsen er et av dem. Siden barfrosten hadde bitt seg fast tenkte vi det kunne passe å besøke området og myrene her inne.

Tåka lå tjukk nede i byen, men da vi kom opp mot Holmenkollen var vi over den og rimfrosten. Det siste var nesten litt synd, for det hadde vært flott med rimfrossen skog. Isteden fikk vi strålende sol. Men barfrost var det, mer enn jeg hadde trodd. Frosten bar svært godt på myrene innover.

Vi parkerte ved peisestua på Frognerseteren og tok veien innover. Sønnen klaget over at vi gikk på kjedelig vei, og det gleder jo farens stihjerte. Fra Heggehullet gikk vi steinete og isete skiløype opp til Gamle Elg.
Vel oppe ved løypekrysset la jeg merke til at skiltet med Gamle elg var borte. Det er veldig synd, for dette var et gåtefullt og interessant sted, som ingen egentlig visste hva var. Vi får se om vi får gjort noe med dette.

Frønsetertjern

Så tok vi langs skiløypa innover myrene. Lav novembersol la et sitt lys over grønn skog og frosne myrputter.

Frønsvollsmyrene er flere nord-sørløpende myrdrag med lave koller i mellom som skaper landskapsrom. Selv om verneområdet er smalt gir det fine opplevelser av urørt natur.

Kvikk-lunsjrast i novembersol

Vi spiste kvikklunsj oppe på en av åsene og snudde sørover på et smalt tråkk som ledet oss fram til Frønsvollen. Her driver naturvernforbundet et informasjonssenter og har jobbet for å bringe kulturlandskapet tilbake til situasjonen slik den var da det var seterdrift her. De har laget et rom der man kan gå inn og varme seg og spise matpakke. Her ligger også Christiania Skiklubbs tradisjonsrike klubbhytte. Frønsvollen ligger høyt og fritt og vi fikk med oss de siste strålene fra sola før vi tok kleivene ned til tråkka og lysløypa opp til Frognerseteren. Byen var helt gjemt i tåka, og selv radaren på Haukåsen var usynlig.

Vettakollen og Oslo i tåka

Kart fra turkompisen.no. © OpenStreetMap-bidragsytere