Det er så mye man (i denne sammenhengen jeg) glemmer. Eller i det minste aldri tenker på. Hver gang jeg setter meg ned og leser i permisjonsdagboka oppdager jeg på hvilken måte livet har endret seg. Jeg liker det.
Men hvorfor publisere det. Kunne vel likseså godt skrevet det for seg selv. Jeg vet sannelig ikke riktig. Nettet har liksom blitt et naturlig medfium for meg. I nesten 17 år har jeg jobbet med og vært på nettet. Og min egen smule publisering har gitt meg mye. Kontakt med andre og tilogmed resultert i antologisering på papir.
Mer om det senere tenker jeg. Sitter i venteværelset hos kiropraktoren og kan når som helst bli henttet inn til knekking som vennene av kiropraktikken kaller det. Eller humbug som en bekjent overlege sier.
Har gått hjemmefra gjennom en tåkete frognerpark og ned Frognerveien med musikk på øret. Der har vi også en del av meg. Musikk hører sammen med å gå eller løpe. Husker min første gule sony walkman. Må ha vært omkring 82.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar